Skip to content

Forskjellig som ikke har vært på trykk

Dette ble skrevet vinteren 2009, men ble aldri solgt.

Gourmet Abu Dhabi

 

Ørken, kameler og gull. Abu Dhabi vekker mange assosiasjoner, men inntil nå har det kanskje dreiet seg om andre ting enn gourmetmat. Dette ønsker Abu Dhabianerene å gjøre noe med. I februar ble det arrangert den første årlige Gourmet Abu Dhabi. Tilstede var noen av verdens mest funklende Michelinstjerner, Charlie Trotter fra USA og ikke minst vår egen Eyvind Hellstrøm.

 

En slik gourmetfestival er milevise fra det vi tenker om festivalliv her hjemme. Ingen utagerende festing i vaklevorne telt, gjørmebading eller fulle kjendiser som tabber seg ut. I stedet er det duket for ekstravagante middager, kokkekurs og forelesninger. Grunnen til at de legger en gourmetfestival her er enkel. Midt-Østen er i en eksplosiv vekst og nabobyene konkurrerer seg imellom om å tiltrekke seg dem med penger. Her er det ikke Unescolandemerker som tiltrekker seg folk, men severdigheter som gjerne begynner med ”verdens-” som for eksempel verdens dyreste hotell, verdens høyeste hotell, verdens største flyplass og så videre. Her nede kan alt kjøpes for penger og derfor er det bare et spørsmål om organisering når de bestemmer at fra nå av skal Abu Dhabi være en gourmetdestinasjon. Vi arrangerer Gourmet Abu Dhabi, og vips, vi er på gourmetkartet.

 

Når araberne setter alle kluter til så blir det aldri gjort halvveis. For å arrangere festlighetene har de leid inn Peter Knipp, kongen av mat i Singapore. Han står blant annet bak World Gourmet Summit i Singapore, en messe norske kokker har vært invitert til flere ganger. Med sitt imponerende nettverk, har Knipp flydd inn storheter fra hele verden til å gjeste Abu Dhabi. 24 Michelinstjerner fordelt på omtrent 15 kokker sier sitt. Blant de mest kjente var selvsagt Eyvind Hellstrøm, Santi Santamaria, Charlie Trotter, Heinz Beck og Alain Passard.

 

Deltakerne kunne velger mellom å spise på restauranter der de inviterte kokkene var gjestekokker, delta på forelesninger og matkurs. Sistnevnte var i form av såkalte ”Masterclass” kurs. Der forgikk kurset som en demonstrasjon av matrettene med intervju av kokken og spørsmål fra salen. Kokken hadde da mulighet til å formidle sin matfilosofi for de fremmøtte og lage mat som fortalte noe om hvem de var.

 

Det er kanskje litt rart å sette matlaging inn i et auditorium og holde et show foran publikum. Kokker er håndverkere og ikke nødvendigvis showmenn, noe som kommer til uttrykk når Heinz Beck, fra La Pergola i Roma, skal vise sine spesielle teknikker for tilberedning av foie gras. Med vakummaskin, kremsprøyter og flytende nitrogen vekker han mer undring enn beundring hos den fremmøtte Bally-banden som sitter i solsteiken og følger med. Stemningen tiner derimot opp idet chef Beck skrur opp pastamaskinen og ivrig lærer vekk pastaens hemmeligheter. Hushjelpene i Abu Dhabi får etter dette sikkert noen velmenende pekere på hvordan Madam vil ha lunsjen sin fremover.

 

Santi Santimaria, fra Can Fabes i Spania og nå nylig Ossiano i Dubai, har en litt annerledes tilnærming til kokkekurset. Han bruker mesteparten av tiden på å fortelle om at matlaging handler om kjærlighet. Han smiler, vitser og øser ut omsorg og man får mest lyst å slippe oppskriftsheftet og gi han en klem. Soul food i ørkenen. Maten er ikke like spektakulær, men man må elske en person som sier at svarte trøfler er best når de blir behandlet som poteter. Litt store biter, ettersom det bare er en sopp. Sagt med glimt i øyet.

 

Hellstrøm hadde også kurs, men mesteparten av tiden befant han seg på kjøkkenet til restauranten Sayad, på Emirates Palace. Her kunne hvem som helst (som hadde 800kr til en forrett) komme og smake på menyen til Hellstrøm. Han hadde satt sammen en sjømatmeny der norske råvarer var i fokus. Kongekrabbe, kamskjell, torsk, kveite, laks og piggvar ble presentert på klassisk Hellstrøm manér. Enkelt og perfekt. I tillegg hadde han et kyllingbryst som var begravd i svart trøffel. Men det var det ingen som kjøpte. Ikke så rart, ettersom norsk sjømat er mer kjent enn norsk kylling. Men den kyllingen var noe spesielt. Med seg på kjøkkenet hadde Hellstrøm med seg mangeårige hjelper og venn, Lise Finckenhagen, tidligere Bagatellekokk og eier av Søtt og Salt i Bergen, Frode Alræk sammen med hotellfagselev i Dubai og kommende tv-kokk, Mathias Bugge. Undertegnede var ansvarlig for å sprekke smørsausene som kom med alle rettene.

 

Eyvind Hellstrøm var så vennlig og lot oss få med oss oppskriften til ene hovedretten han serverte:

 

Torsk Thermidor, krabbefrikassé i persillesaus

 

4 stykker torsk, 150g

 

1 stor bunt persille

1 dl tørr hvitvin

1 ss finhakket sjalottløk

100g kaldt, usaltet smør

salt og nykvernet hvit pepper

300g renset kongekrabbekjøtt (kokt i pepperbuljong)

 

Plukk bladene av persillen, skyll i kaldt vann og kok i saltet vann i 3-4minutter. Kjøl ned i isvann. Ha i en blender og kjør til det er en glatt pure.

 

Kok inn hvitvin sammen med sjalottløken. Ha i en ss vann mot slutten og pisk inn det kalde smøret i terninger. Smak til med salt og pepper. Ha krabbekjøttet i en liten panne sammen med persillepureen, varm opp uten å koke så tilsett smørsausen. Hold den varm til fisken er ferdig.

 

Stek fisken på skinnsiden i en teflonpanne. Ta den ut når den er halvferdig og legg på et lokk av Thermidorsmøret. Bak i ovnen i et par minutter til fisken er varm i midten, men ikke gjennomstekt.

 

 

Thermidor til fisken

150g smør i romtemperatur

40g brødkrum fra loff

30g parmesan

1 ss Dijon sennep

½ ts hakket estragon

1ts revet ingefær

1ss halvtørkete tomater

 

Ha alt i en blender og kjør til det er glatt. Smør ut på bakepapir i et jevnt lag på 2-3mm. Legg bakepapir over og frys. Legges frossent på fisken rett før den bakes. Kutt til kantene slik at den passer til fisken.

 

Smørsaus med lakserogn

1 dl tørr hvitvin

1 ss finhakket sjalottløk

100g kaldt, usaltet smør

50g lakserogn

 

Kok inn hvitvin sammen med sjalottløken og pisk inn smør mot slutten. Rør inn lakserogn rett før servering.

 

 

Livet på kjøkkenet i Emirates Palace er veldig annerledes enn her hjemme. Kjøkkenet i Emiratene kan sees på som en metafor på hvordan arbeidslivet er delt der nede. På toppen er det lokale eiere. De ser man ikke. Under der er det en europeisk sjef, i dette tilfellet Wolfgang Fischer. En verdensvant kokk som har erfaring fra Macau, Singapore, USA og alle andre steder det finnes enorme hoteller. Han overser driften av alle restaurantene på hele palasset. På de forskjellige restaurantene er det egne kjøkkensjefer. På Sayad var det Andrew McGie. Han har ansvaret for sjømatrestauranten og alle de ansatte der. De ansatte er hovedsakelig fra Asia, noe som kjennes igjen fra innbyggerstatistikken i Emiratene. Tall fra Dubai viser at 17 prosent av innbyggerne er innfødt, 71 prosent asiatisk og de resterende fra andre steder i verden. 51 prosent av alle innbyggerne er indere. De har alle de lavestlønnete jobbene. En europeer tjener i gjennomsnitt det samme der nede som de ville gjort hjemme, mens en inder skal se seg heldig om han tjener 4-5000 kroner. På Sayad var de godt betalt, med rundt 6000 kroner i måneden.

I Emiratene tjener de aller fleste veldig lite, slik at veldig får kan tjene enormt mye. Hadde det ikke vært for vestens higen etter alt som glitrer og er luksus, ville vi ropt ut over den urettferdigheten det egentlig er.

 

Reisefakta til Abu Dhabi

 

Abu Dhabi er hovedstaden i De Forente Arabiske Emirater. Dit kommer du med de fleste store flyselskap eller via Dubai med Norwegian. En taxitur fra Dubai koster rundt 500 kroner. Selv om det har bodd mennesker der i over 5000 år, er det kanskje fremtiden som er mest i fokus for folk i Abu Dhabi. En kultursatsning uten sidestykke fører til bygging av museum og kultursentre uten sidestykke i verden. Det er planer om å bygge et kunstsenter i samarbeid med Louvre i Paris, Formel 1 bane, New York University og Masdar City, verdens første null-utslippsby. Ikke akkurat moderate planer. Hotell er dyrt om du leter på de vanlige hotellsidene, men byen har mange mindre hoteller spredt rundt om i byen. Sommermånedene er forferdelig varme, mens vinteren er behagelig. Selv om det er dyrt i Abu Dhabi, så er det uansett ikke stedet for en billigferie. Det er en plass for luksus og å leve behagelig. Livet som turist begrenser seg som regel til strand, hotell og kjøpesenter. Og disse aktivitetene er tatt på alvor, så du kan regne med at alle tre er blant det fineste i verden. Men du bør øke kredittgrensen på kortet ditt før du drar.

 

 

 

 

 

Dette skrev jeg for noen år siden da jeg skulle prøve meg som skribent igjen. Ingen ville trykke det og jeg la skriving på hyllen en stund. Jeg synes fremdeles temaet er bra, men kanskje innholdet burde vært bedre?

 

Kosher vs. Halal,

Eller mitt bidrag til fred i Midtøsten

 

Det kan være vanskelig å vite hva man skal servere gjester. Ikke minst hvis man ikke kjenner dem. Tenk deg da at gjestene dine er i krig med hverandre, så begynner vi å nærme oss hva vertskapet rundt Israel – Palestina forhandlinger står overfor. Alle må tilfredstilles, kulturer skal respekteres og melken holdes unna biffen. Velkommen til en verden der lammet skal være kosher og osten halal.

 

På tross av bitter krigføring og fastlåste tvister, har de jødiske og palestinske naboene noe til felles. Begge lar religionen forklare dem hva som er greit og mindre greit å spise, og i utgangspunktet er reglene ganske like. De fleste vet at svin ikke er het salgsvare sør for Istanbul, men det er bare en liten del av det. Viste du for eksempel at jødene ikke kan spise breiflabb?

 

Kosher

De jødiske kostholdsreglene, kashrut, skiller mat i to grupper, kosher eller treif. Kosher er greit og treif er ikke greit. Ordet kommer fra det hebraiske trefah, som betyr “slitt fra et vilt dyr” med andre ord, betyr det dyr som er drept av andre ville dyr. Finner man da et ferskt lammelik i skauen, havner det ikke på fatet hjemme, noe som i dag er naturlig for alle. Treif er blitt et samlebegrep på all mat som ikke er lovlig for jøder å spise. Det finnes ingen generell fasit på hva som er kosher og ikke. Tradisjonelle jøder vil fortelle deg at det ganske enkelt er deres versjon som er rett, mens reformjøder vil riste på hodet og si at deres versjon er den eneste rette.

 

For å gjøre livet lettere for jøder har mange forskjellige jødiske instanser tatt på seg oppgaven med å stemple mat som er kosher med et stempel. Dette høres enkelt og greit ut, men siden det er mange forskjellige jøder, er det også en del forskjellige godkjenninger. Mat som en jødisk gruppe godkjenner, vil en annen gruppe kanskje ikke godta. Dette har skapt hodebry for mange mennesker og et forsøk på å ha en statlig godkjent kosher standard i USA endte med at amerikansk høyesterett mente det grunnlovstridig å nekte noen godkjenne noe som kosher. Skillet mellom stat og religion i USA gjør at de ikke kan støtte en type kosher standard ettersom det blir for et religiøst standpunkt å regne. Dette har gjort at du som utlending i fks New York ikke kan være sikker på at maten du kjøper hos kosherslakteren faktisk er kosher. Et resultat er at myndighetene har avslørt at slaktere kjøper kjøtt som ikke er koscherslaktet og videresolgt det som koscherkjøtt. Det man ikke vet har man som kjent ikke vondt av.

Et annet aspekt ved koschergodkjenning er at i land som USA, der folk er livredd for å bli saksøkt, vil alle store matprodusenter ha sine produkter godkjent. Og ettersom mange godkjenningsgrupper tar penger for å godkjenne et produkt, takker de ja til dem som spør. En del av disse gruppene er non-profit grupper som støtter jødiske saker og det er her problemet for noen oppstår. I Canada er det for eksempel en sak der maismel er blitt godkjent (selv om mais alltid er ubestridt kosher). Dette gjør at noen reagerer på at deler av pengene de betaler for varen går med til Israels undertrykkelse av Palestinerne.

I Norge er det heldigvis litt lettere, ettersom det bare er en butikk som markedsfører seg som en kosher butikk, Kosher Mat i Oslo. Denne drives av Det Mosaiske Trossamfunn og er garantert kosher. Man får selvfølgelig kosher mat i vanlige butikker, men det er standardvarer som ikke trenger kosherstempling. For eksempel er gulrøtter og andre grønnsaker alltid kosher.

 

Men noen ting er man enig om…

Meieriprodukter og kjøtt er et stort tema innenfor kashrut. I bibelen står det at man ikke skal koke en geitekilling i sin mors melk, og dette blir tolket strengt innenfor jødedommen. Faktisk er det slik at man ikke skal blande meieriprodukter av noe slag med noe som helst kjøtt. Det begrenser seg ikke bare til hva du putter i grytene, men det skal heller ikke blande seg i magen. Derfor skal man heller ikke bruke kjøkkenredskap som har vært i kontakt med en av delene til å tilberede noe annet. Med andre ord skal man ha to sett skåler, gryter, kniver, steikepanner osv.  Dette er en komplisert og ikke minst kostbar affære og følges derfor ikke alltid like strengt.

 

Grisen er som kjent ikke tillatt i begge religionen. Mindre kjent er grunnen.  Reglene sier at man skal bare spise pattedyr som drøvtygger og har kløyvde hover. Man skal heller ikke spise rovdyr. Grisen er jo en gris og sluker derfor maten og er ikke særlig kritisk til hva han spiser. Er den sulten nok spiser den hva som helst. Uten å drøvtygge. Som en kuriositet sies det at i gamle dager i Romania, sultet man griseflokken når man hørte ulvene var på vei. Da de angrep grisene, var svinene så ville av sult at de forsvarte seg med nebb og klør og ulven endte på matfatet og ikke omvendt.

Forfatteren av boken “In the Devils garden”, Stewart Lee Allen, forklarer  svineforbudet med at siden Gud skapte verden i tre deler, jord, vann og luft, er bare de dyrene som naturlig hører hjemme i en av delene hans verk og derfor lovlig. Dyr som derimot krysser disse grensene, som fks. diverse krypdyr, er verken fugl eller fisk, og derfor skapt av djevelen. Og man spiser ikke av hans bord. Derfor spiser man bare fisk som både har skjell og finner, pattedyr som drøvtygger og har kløyvde hover osv.

 

I tilegg finnes det ett utall andre regler. Druer skal være spesielt godkjent og derfor er bare noe vin lov, mens sprit laget av annet en druer er greit. Animalsk fett er ikke alltid like lett å finne ut hvor kommer fra, og derfor ofte forbudt. Blodprodukter er ikke lov, noe jeg tenker jødene gremmer seg over når vi andre spiser herlige blodpølser.

 

Halal

En muslim skiller maten mellom mat som er halal og mat som er haram. Førstnevnte er lov å spise mens mat som er haram er forbudt. I grove trekk går det ut på at man ikke spiser svin, som jødene, og mat må slaktes i guds navn. Spesielt dette siste gjør at en del liberale muslimer sier at man kan spise kjøtt som er kosher. Mindre liberale muslimer sier gjerne at dette ikke er riktig, ettersom islamsk lov sier at hvert eneste dyr skal velsignes med guds navn ved slakting, holder det for jøden å velsigne slaktingen før og etter den begynner. Videre sies det at om en muslim ikke er sikker på om han kan få halal kjøtt, skal han slakte dyret selv.

Det er kjøttet som skaper de største utfordringene for en muslim. Det meste av mat er tillatt og derfor halal, men det finnes noen flere regler.

 

Blodprodukter er haram. Som jødene, får de heller ikke nyte vår nydelige blodpølse. Fett og andre tilsetningsstoffer kan gjøre det vanskelig for muslimen. Spesielt det med fettet er et problem i våre dager med blandingsprodukter. Noe så enkelt som et stykke ost er ikke alltid like enkelt. Animalsk fett blir ofte brukt til å gjøre fast ost fastere, og siden man ikke trenger å oppgi nøyaktig hva noe inneholder, så er det alltid fare for at det er litt grisefett in favorittgulosten din. At man ikke er pliktig å oppgi nøyaktig hva et produkt inneholder er et problem for dem som ønsker å følge spesifikke spiseregler. Rabbiner I.C. Rapoport forklarer:

“Det er veldig vanskelig å få ordentlig informasjon fra store norske matvareprodusenter om eksakt hvilke råvarer deres produkter inneholder, om deres produkter produseres separat eller i samme maskiner som andre produkter etc. Disse detaljene er dog avgjørende for hvorvidt et produkt er kosher eller ikke.”

 

Man er heller ikke garantert at dyret som blir brukt til fks gelatinplatene er drept på lovlig vis. Av mindre aktuelle regler for muslimene kan man nevne at de ikke har lov til å spise rovdyr. Verken det eller regelen om at man ikke skal spise reptiler eller insekter kan by på så altfor mange problemer.

 

Slaktemetoden er viktig for muslimer så vel som jøder. Man må bruke en kniv som er perfekt skarp, ett lite hakk i den er nok til at den må slipes opp igjen. De tre største pulsårene i halsen må så kuttes over i en kjapp og nøyaktig bevegelse slik at dyret blør i hjel fort. Dette er både for at dyret skal dø raskt og relativt smertefritt og for at det skal tappes for blod. Denne slaktemetoden er forbudt i Norge, noe som gjør at noen anklager staten for religionsdiskriminering. De viser gjerne til at slaktemetoden er lovlig i Danmark. Det pekes også på at det er kun Norge, Sverige og Sveits som forbyr dette. Det finnes også forsking som peker på at det er den mest humane måten å slakte et dyr på. Norske forskere er ikke enig og siden vi nå er i Norge, forblir metoden ulovlig. Det kan sikkert diskuteres om de vestlige kjøttfabrikkene er mer eller mindre humane enn slaktemetodene i Midtøsten. Imidlertid finnes det råd. Når  Koranen ble skrevet var det som kjent andre tider, og bedøvelse var ikke utbredt for husdyr. Nå kan man derimot bedøve dyret før det blir slaktet, slik at man følger Koranen og norsk lov. Dette gjelder imidlertid bare for muslimene, da jødene krever at dyret er ved bevissthet under slakting.

 

Det som sikkert de fleste nordmenn finner vanskelig med islam, er deres holding til alkohol. All form for rus er forbudt ifølge profeten Muhammed. Og det er ingen vei utenom. Ikke engang vin i sausen er lov. Selv om det aller meste fordamper og det kun er for smakens skyld, er det fremdeles alkohol igjen i sausen. Det som er forbudt og skadelig i store mengder er fremdeles forbudt og skadelig i små menger. Jødene derimot, har lov å drikke alkohol. Den eneste begrensningen de har på dette området er vin og brennevin laget av druer. Jøder kan bare spise druer som er behandlet av godkjente personer og derfor må også vinen være godkjent.

 

Som dere ser, så er det sammenlignet med andre matkulturer, større likheter enn forskjeller i jødenes og muslimenes matvaner. Hva gjør man da når man skal forsøke å lage fred mellom de to partene? Jeg har snakket med Instituttsjef Jon Hanssen Bauer ved Fafo Institutt for anvendte internasjonale studier. De var initiativtakere til samtalene mellom Israelerne og Palestinerne i –92/-93, kjent som Oslo-avtalen og er det nærmeste vi kommer noen som har greie på dette området.

 

Hvilke forhåndsregler taes for å ivareta de forskjellige parters kostholdsregler? Er det noen tommelfingerregler man viser til når man planlegger et forhandlingsmøte?

 

“Når jeg har deltatt i møter mellom Israelere og Palestinere løser man problemet med noen enkle kjøreregler: Unngå alt svin, også i alle sauser, posteier etc. Vær varsom med sjømat. Unngå fisk uten skjell. Unngå sært kjøtt som kamel, krokodille, bjørn og hest. Unngå retter som blander kjøtt og melk, altså ingen Grandiosa! Ofte blir maten av internasjonalt tilsnitt fordi man jo ikke ønsker å presentere den andre sidens spesialretter, med mindre det er en mening med det. Hvis partene ikke har annet å bli enig om enn å ta vertskapet for dårlig mat, er forhandlingene antakeligvis på rett vei.”

 

Er det noe psykologi eller ernæringsteori bak det som blir servert under disse samtalene? Kjente kostholdseksperter peker for eksempel på at et diett som inneholder mange karbohydrater gjør at blodsukkeret stiger etter inntak av dette og synker mye etter en stund. Dette skal igjen gjøre til at humøret svinger kraftig. Hva gjør man for å holde humøret oppe hos delegatene?

 

“Det man vanligvis gjør er å legge mye arbeid i å lage god og lekker mat og gjøre måltidene til hyggestunder. Det er en del av en helt vanlig strategi om at man skal skape trygghet og vennlig atmosfære på det personlige plan. De aller fleste forhandlinger skjer mellom folk som på den ene siden har gode grunner til å ikke like motparten, og som har mange myter om motparten, men som også på den andre siden oppfatter at det er forskjell mellom sak og person. Forhandlinger som går bra ender gjerne med sterke bånd mellom forhandlerene, selv om de ikke blir enig på sak og må ofre mye. Å dele bordets gleder invitere jo til fredelig sameksistens i alle kulturer. Jeg har aldri hørt noen lage teori om sammensetningen av maten, men det er jo vanlig å sette frem drikkevarer, frukt osv. slik at ikke folk blir utkjørt av slike enkle forhold.” 

 

Nå er sikkert sannsynligheten for at du som leser dette kommer til å få ansvaret for bevertningen av en fredsforhandling, men det er ikke usannsynlig at du skal ha en jøde eller muslim til middag en dag. Og som du ser er det ikke så vanskelig som man kunne trodd. Tenk da på at jøder og muslimer ikke ser på kostholdsreglene som en begrensning, men som en mulighet til å bevise sin gudstro. Man skal ikke bruke tid på å tenke på hva man ikke kan spise, men heller prise seg lykkelig over alle de gode tingene man faktisk kan spise. Jeg, for min del, takker i alle fall for muligheten til å starte dagen med omelett og bacon.

 

 

 

 

 

Dette skrev jeg som en dagbok da jeg var i Dubai, høsten -08. Den er altfor lang til avisen, men jeg synes det var kjekt å skrive den. De andre på kjøkkenet likte den godt, så jeg håper du og gjør det.

 

En uke i Dubai

 

 

Landingsdag

 

Livet til de rike er bra. En stand-by billett med Emirates ordnet meg innpass blant de nydelige og sete helt fremme i flyet. Stolryggen til han foran meg var så langt vekke at når jeg skulle ta vinlisten opp av setelommen, så måtte jeg neste reise meg for å nå frem. Siden jeg betalte en slikk og ingenting for billetten, og flyvertinnene viste det, så følte jeg hele tiden at jeg skulle få teppet revet vekk under beina mine og bli sendt bak til de skrikende ungene, kyrne og øretelefoner uten støyfjerning. Men det skjedde aldri. I stedet ble jeg tilbudt -99 Dom Perignon og arabisk kaffe fra sekundet jeg satt meg ned. Kaffen var ulik noe jeg har fått hos de selvhøytidlige baristaene hjemme tidligere. Krydret med safran, rosevann og kardemomme. Ikke så fantastisk, men siden det kom i fingerbøl, så drakk jeg to. Den store smaksopplevelsen kom senere. Foran forhenget som skilte oss fra den fattige allmuen, blir behovene tatt seriøst. Jeg var sulten etter å ha reist med to fly tidligere på dagen og så frem til noe å bite i. Da kunne jeg velge i en stor a la carte meny som blant annet inneholdt kanapeer, iransk kaviar, andebryst, breiflabb, aspargessuppe, lammekarré, petit four, fruktfat og mer til. Blyg som jeg er, bestilte jeg kanapeer, kaviar, suppe og lammekarré. Nå skal det sies at vi er på et fly, 10 000 meter over havet, og da er det ikke så lett å levere fantastisk mat. Nivået på service, vinen som ble tilbudt og omgivelsene der fremme minner om den fineste gourmetrestaurant, og da er det ikke til å stikke under en stol at maten er litt skuffende. Men det er sammenlignet med en luksusrestaurant. I forhold til en middels gourmetrestaurant hjemme i Bergen, er det helt ok. Det som skilte dette fra å bare være ok, er vinene og kaviaren. Som nevnt så fikk jeg -99 Dom Perignon til å slukke tørsten med i det jeg satt meg ned. Dette er god årgangschampagne. Sammen med de første rettene var den selvfølgelig god, men med kaviaren så kom magien frem. Jeg tror jeg bare har smakt kaviar en gang før, og da som et garnityr og uten den andaktsfølelsen man bør ha. Da jeg spurte hvilken type det var, så fikk jeg bare i svar at den var fra Iran. Det jeg lurte på var om det var snakk om Osietra, Sevruga eller Beluga. Om jeg ikke tar helt feil, så var det kanskje en av de to første. Den kom med det klassiske tilbehøret av kokt eggeplomme og hvite, blini, rødløk, crème fraiche, sitron og toast. Løken var god, men det andre ser jeg ikke vitsen med. Kanskje hvis eggeplommen hadde vært bedre kvalitet på, så kunne det vært godt. Blinisene var og god, men to stykker på størrelse med femkronere var for lite. I hvertfall til den store spiseskjeen kaviar jeg fikk. Ok, så høres dette kanskje forferdelig fjollete og snobbete ut, men kombinasjonen av kaviar og champagne kommer til å henge i meg en stund. Den kremete smaken av sjø og fisk som jeg fikk av kaviaren ble forvandlet til en intens smak av østers og enda mer sjø når jeg svelget ned med vinen. Det klassiske i Russland er å drikke vodka til, noe jeg ikke har prøvd, men det kan umulig være bedre enn champagnen. Av annen vin drakk jeg 2006 Cesconi Olivar, fra Trento i Italia og vinen til lammet var en -96 Château Montrose fra Saint Estephe. Jeg hadde og planer om å drikke Sauternes sammen med desserten, men dessverre sovnet jeg av overfloden og våknet ikke igjen før vi var på vei ned. Vel fremme i Dubai ble jeg møtt av virkeligheten der hundrevis av arbeidere står i kø foran passkontrollen. Jeg tør tippe at det er få steder i verden skille mellom overklasse og arbeidere er større og mer tydelig enn her. Det begynner allerede i passkontrollen. De har fire køer du kan stille deg i. Du har den for de innfødte, der det ikke er kø. Så har du den for de som reiser på business eller første klasse. Litt kø. Den for de uføre, lang kø og til slutt den for alle andre. Verdens lengste kø. Her står alle de som har reist fra familien sin i Bangladesh, India eller kanskje Pakistan for å jobbe og sende penger hjem. I Dubai er det ingen mangel på byggeprosjekter og da de innfødte synes det er under deres verdighet å gjøre fysisk arbeid (med mindre det er snakk om falkejakt), så importerer de det de trenger av arbeidskraft. Min far er en av dem, men som kaptein i det lokale flyselskapet og siden han kommer fra et rikt land, så tjener han godt. I motsetning til alle de som kommer østfra for å jobbe. En vanlig lønn er kanskje 1500 kroner i måneden og da er dette et syvmilssteg fra hva de ville fått hjemme i India for lignende arbeid. Og det er ikke uvanlig at de sender alle pengene hjem til familien. Når jeg står der i first class køen min med kanskje verdens beste pass, så burde jeg kanskje fått en litt bitter ettersmak av kaviaren. Men så godt er det at det får jeg ikke.

 

Kort om kaviar

Oppskrift på blini og tilbehøret

Vinanbefalinger

 

 

 

Tilbake til fremtiden

 

Dagens høydepunkt var å se at jeg ikke er alene om å løpe rett til chipsreolene når jeg er i utlandet. Mellom Pringles og Lays salt & vinaigre løp jeg nesten på en solsvidd og hårbleket Kristian Valen og dame. Jeg vurderte å introdusere meg, men tenkte at jeg ikke ville ende opp med politiet på døren og vanskeligheter med å forklare hvor alle AKene kommer fra. Men dagen startet ikke så spennende. Etter en søvnløs natt der jeg prøvde å venne meg til alle lydene fra aircondition anlegget, stod jeg opp litt før lunsjtid. To tørre skiver og en søt og ekkel gulrot og appelsinjuice senere var jeg klar til å møte dagen i Dubai. Ute på gaten var lite forandret fra sist jeg var her. Den arabiske mammothfallosen, Burj Dubai, står om mulig enda høyere der den nesten er ferdig. Og det skal de ha, høye bygg kan de her nede. Og mer er det ikke å si om det. En by er ikke stilig bare fordi den har høye hus. Bare se på San Sebastian, den har ingen høye hus, men er en del stiligere en Dubai. Det er litt kaldere her nå enn sist, men med 34 grader er det allikevel såpass varmt at sightseeingen forgår i en firehjuling med aircondition. Jeg startet turen med en kjapp handletur til Spinneys for å kjøpe mat, men endte opp med et par poser chips, appelsinjuice og bacon. Å kjøpe bacon her i burkaland føles nesten som å kjøpe pornovideoer på supermarkedet. Inne i Spinneys er det et lite avlukke med skiltet ”Pork products – non muslims” hengende over inngangsdøren. Der inne finnes det skinke, bacon pølser og alt annet som er godt. Og derfor syndig. Men selv om vi er i forbrukersamfunnets høyborg, så er det ikke noe ordentlig bacon å få. Jeg nøyer meg med Oscar Mayers kjipe bacon, men kompenserer med å kjøpe egg fra utegående høns. I fiskedisken ser jeg noen fine muslinger og en kokke som skamferer en laksefilet. Jaja. Turen gikk så videre til thairestauranten Smiling BKK. Man må like en restaurant som i landet der damer helst bare bør vise øynene, har retter som heter ”10 baht me love you long time”. Hun jeg tror er eieren der overrasket meg med å si at hun ikke hadde sett meg på lenge og lurte på hvor jeg hadde vært. Hun sa at det måtte være et år siden, noe som stemmer. Jeg smilte mitt mest forførende smil og tenkte at hun sikkert kjente igjen det stålblå blikket mitt og min mannlige utråling, men det kan å ha vært tatoveringene og gulltannen. Ikke så mye av det rundt her. Jeg hadde en tallerken med vårruller som var helt ok, en salat med fiskesaus og oksekjøtt. Jeg lurer på om de har spist den selv, eller om den er akkurat slik de vil den skal være. Kjøttet gikk bare an å svelge om jeg skyldte ned med masse godvilje. Tom ka gai suppen hadde potensiale til å være god, men etter en stund ble jeg lei av å tygge tykke galangalbiter, sitrongress, kaffirlime og tørre kyllingbiter. Siden damen var så hyggelig å stryke meg med egoet, så skal jeg gi det en til sjanse før jeg drar hjem. Etter måltidet kjørte jeg til kjøpesenteret Mercado og kjøpte musikk til bilen. Med trekkspilltango på full guffe cruiste jeg nedover Jumeirah Beach road, so-called gangster style. Målet var Emirates Mall ved gullkalven ”Burj Al Arab”. Det var hyggelig å se at jeg ikke hadde noe særlig lyst på varene de lokket med, noe som betyr at pengene brenner litt mindre i lommene mine enn det som sunt er. Men siden måltidet føltes som et avbrutt samleie, så ville jeg kjøpe meg noen fine sandskjell til middag. Man skulle tro at en så stor og rik by som dette skulle ha et ferskvareutsalg som tilsvarte rikdommen, men med penger kommer ikke (mat)kultur. Kjip fisk og kjipt kjøtt. Jeg dro hjem. Så dro jeg på en sjømatrestaurant der du velger fisken du skal ha og så tilbereder de den for deg. Kjipt at de var mer interessert i å ta bilder av tatoveringene mine enn å være kjærlig med fisken. Red fishen var full i bein og skjell og rekene fra Oman var bare ok. Nå drikker jeg øl og ser på tv.

 

Søndag med far

 

Hva har man gjort for å få vondt i musklene bak øynene? Og ikke bare var det de musklene, den slitne grå muskelen litt lengre bak føltes som om den var løs i skjøtene når jeg stod opp. Heldigvis hjalp det med paracet, bacon, tomater og posjerte egg til frokost. Etter at tenåringsfaren min var ferdig med å prøve å forstå seg på sitt nye iPhone leketøy, så bar det av sted til rabatt-kjøpesenteret utenfor sentrum. Stjernene må ha vært posisjonert riktig ettersom jeg ikke bare fant tre skjorter som var fine, men i tillegg et lyseblått slips! Etter en vellykket handletur, kjørte vi hjem og slengte på oss badebuksen og fant frem svømmeføttene. Stranden her er lett tilgjengelig og lite befolket på denne tiden av dagen, men mangelen på solsvidde strandløver kan og skyldes dumpingen av kloakk rett i sjøen litt lengre sør for der vi var. Septikksjåførene får betalt per tur de tar med avfallet og siden de må sitte timevis i kø frem til dumpingplassen, så dumper de det heller bare halvveis. Det plager derimot ikke ekte vikinger, men jeg må innrømme at jeg holdt et lite øye ute for frittflytende dopapir. Ingen dopapir i sikte men masse akvariefisk. Vannet må ha vært et par og tretti grader for det var faktisk varmt å hoppe uti. Vi er kanskje ikke i verdens mest sjarmerende by, men det er ganske flott å ha en skyline med verdenskjente bygg i ryggen, en synkende rød sol foran seg og koraller under svømmeføttene. Etter en time med plasking i vannet og skremming av småfisk, dro vi hjem igjen og fant frem til en restaurant å spise på. Le Meridien ved flyplassen har mange gode restauranter i en by full av det. Sist vi var her, spiste vi på den japanske restauranten Kiku som ligger vegg i vegg med The Seafood Marked, kveldens valg. Noen restauranter føler de må beskytte gjestene sine mot barbarer og de kulturelt støtende. Siden jeg gikk i shorts ble jeg kjapt gjenkjent som en av disse og tilbudt å låne en bukse. I fullt åsyn foran de allerede godkjente gjestene ble jeg overrekt en flott, svart bukse og sendt på do for å ta den på. God start på måltidet. Vi fikk ingen meny, men ble vist bort til en fiskedisk for å velge middag. En ikke under middels masete servitør følgte etter oss og hjalp oss velge kjapt. Vi slapp å bli byrdet med nyansene om hvordan dette fungerte og klarte så vidt å føle at vi hadde bestilt riktig. Tom yam og red snapper til far, krabbe- og maissuppe etterfulgt av ”sole” til meg. Hvilken type flyndre det var ble ikke forklart, men den hadde store tenner. Vi valgte å få fisken grillet og en filet dampet. Så måtte vi velge grønnsaker som skulle følge med sammen med stekt ris. I utgangspunktet så kan dette være en ok måte å få bestilt mat på, men jeg føler det blir unødvendig styrete. Hvorfor i all verden skal jeg velge ned til detalj hvilke grønnsaker jeg vil ha i grønnsaksblandingen min? Vinkart hadde de heller ikke. All vinen lå i kjøledisken og innimellom godsakene lå en flaske med -90(?) Château d’Yquem og en -82 Château Suduiraut. Flaks at vi har en make, dog litt yngre flaske av sistnevnte hjemme. Da sparte vi et par tusen kroner, selv om vi selvfølgelig aldri ville brukt det her. Maten kom omsider og var ok. Jeg følte meg som en konge i låne klær der jeg så en litt mindre heldig barbar som kom i dongeribukser som nådde ham opp til midt på leggen. Kanskje det var tomt for svarte utlånsbukser og en stakker filippinsk oppvaskhjelp måtte løpe i garderoben etter sin private bukse. Jeg mener jeg så ham sitte utenfor i undikken og kikket på klokken mens spisegjesten slurpet i seg siste skje med vaniljesaus. Alt for jobben. På regningen var vi så heldig å få muligheten til å betale for naboen sitt flaskevann, men følte vi hadde fått nok, så vi avslo dette. Da dessverre måtte gi fra meg buksen, stilte jeg meg nok en gang opp foran alle spisegjestene mens de hentet shortsen min. Jeg fikk det sjenerøse valget med ta den på meg i baren, men valgte å gå inn igjen på toalett å ta en Supermann der. Der hadde de en heldiggris som hadde fått den ærefulle jobben med å pumpe ut såpe til de tissetrengte når de kom for å vaske hendene. Hvem i all verden har funnet ut at man bør tilby gjestene den unødvendige servicen med å hjelpe dem med toalettbesøket? Det får meg igjen til å lure på hvem som føler seg støtt av å ikke få hjelp til å vaske hendene? Men hva vet jeg? Jeg har jo ikke vett til å ta på meg bukse før jeg skal spise middag.

 

Dubai er en manifestasjon av alt som er galt med verden

 

En tanke holdt meg våken i hele natt. Den går ut på at Dubai er en kreftsvulst av en by. Den vokser ondartet frem uten noe særlig mål og mening foruten å tjene penger. Det nærmeste du kommer et bærekraftig økosystem her er økonomiske systemer designet for å tjene de innfødte arabernes penger. Det blir som en miniatyrmodell av den vestlige verden, der penger og makt brukes til å skaffe seg mer penger og makt. Se bare på styresettet her. En eneveldig sheik skuer ned fra plakater klistret opp langs veien. Hans ord er lov og det finnes ingen alternativ. Ikke skjuler de korrupsjonen heller. Nå er det investert masse penger i leiligheter som ingen vil ha. De er dyre og upraktiske for unge, enslige arbeidere som for en billigere penge kan leie seg en villa sammen med et par andre. Ved et pennestrøk bestemmer de lokale myndighetene seg for at ikke mer en familie kan bo i en villa, og at ikke ungkarer skal kunne bo der alene. Dvs. at det kommer en stor bølge av mennesker som blir på jakt etter leiligheter å bo i. Flott for de som leier ut, kjipt for alle andre. Fornuften rår ikke her i ørkenen. Et annet eksempel på boligpolitikken kan finnes i et av naboemiratene. Der åpnet sheiken for at alle utlendinger skulle få samme rettigheter som de lokale med å eie boliger. En masse håpefulle kjøpte villaer og leiligheter bare for at en stund etter, så bestemte de seg for at de ikke skulle fornye oppholdstillatelsen de utlendingene. Så da eide man et hus, men fikk bare bo der på turistvisum. Slik som de farer frem her skulle man tro at noen reiste seg opp på en stol og ga beskjed. Men hvem skulle det være? I stedet blir sheiken omtalt som en god sheik. Når fremmedarbeiderne klaget over at det var for varmt og trangt i brakkene de bodde i, innførte han en lov der alle hadde rett på sin egen seng, maks åtte i hver brakke og at alle brakkene skulle ha aircondition. En ekte humanitær. Men med tanke på at en gjennomsnittsarbeider her har under 2000 kroner i måneden, så skulle det bare mangle at han slapp å ligge andføttes i en varm brakke. De tyve prosentene innfødte slipper i hvertfall det. Hvor skal dette ende? Resultatet av denne groteske sandkassen for rike utbyggere og profittjegerene er blant annet at kystlinjen her er mangedoblet etter de mange kunstige øyene og eiendomsprosjektene. Hvordan det påvirker økosystemet her er ikke lett å vite. Hvordan kan de holde på sånn som de gjør? Setter du miljø- og sosiale hensyn til side, og lar investorer fare frem som de vil, så blir dette resultatet. Dubai har alltid vært en frihandelsstat, men det er bare de siste årene byggingen har tatt av slik som den har. Utømmelig tilgang på arbeidskraft kombinert med et forkastelig menneskesyn fra de moralsk uangripelige muslimske mennene har fusjonert til å bli en kapitalistisk maskin som ikke lett lar seg stoppe. Lønnen til inderne, pakistanere, fillipinerne og deres naboer blir holdt rett over smertegrensen. Ikke tjener de nok til å etablere seg her i byen, ikke nok til å sende familien til universitet, men akkurat nok til at det er en del bedre enn hjemme. Blir det for bra, så blir grensene mellom innfødt og innvandret flytende og det kan man ikke ha noe av. Ser man en gjeng pakistanske venner kjøre Lamborghini her nede, da ringer alarmene hos lokalbefolkningen. Oss vestlige er ikke et problem, for vi utgjør bare om lag tre prosent av befolkningen her nede, men om inderne som er omtrent femti prosent av alle mennesker her slår seg opp, ja da er det ingen som vet hvor dette bærer. Og nok om dette.

 

I dag har jeg kjørt rundt i SUVen som en god miljøsynder og hørt på Motörhead på full guffe. Et par målløse turer i kjøpesenter senere og en under middels sushilunsj er jeg tilbake i huset. Jeg tror jeg synes sushi er en slags anorektikerversjon av McDonalds. Omtrent like kjipt alle steder og aldri verd pengene, så tror jeg kanskje jeg ikke kommer til å bruke noe penger på sushirestauranter fremover. Dette gjelder selvfølgelig bare de kjipe. En god sushirestaurant tipper jeg er blant verdens beste restauranter.

 

Gjennom det fantastiske matforumet, eGullet.org, så ble jeg invitert til å spise på Hunters Room & Grill. Denne biffrestauranten ligger på Westin Hotel sør for her og er et luksuriøst sted. Ikke at det er noe spesielt for Dubai, alle hoteller her er luksuriøse, og dette var intet unntak. En kort taxitur ned forbi den glorete Burj al Arab, så kom vi frem. Chef de cuisine, Andrew Zarzola, stod ved utleveringsdisken i kjøkkenøyen midt i rommet og vertinne ledet os til et fint bord med fin utsikt over restauranten. Lokalet var fint innredet, nesten minimalistisk for Dubai å være. Det var tydelig at dette er et sted man har lagt penger og prestisje i. Hadde det vært tidligere på dagen, hadde vi hatt uhindret utsikt til de kunstige øyene, The Palm. Når en kokk inviterer en annen kokk til å komme å spise hos seg, er man inne for en god matopplevelse. Man vil gjerne vise kjøkkenet fra sin beste side, og det skal ikke spares på noe. Det var lett å kjenne ham igjen, der han stod stilig og striglet i rene kokkeklær. Han hadde det selvsikre blikket over restauranten som en flink kjøkkensjef har og han sendte nysgjerrige blikk over mot bordet våres. Vi ble presentert menyer og vinliste, men forklarte servitøren av the chef hadde planlagt en tasting menu. Dvs. at han skulle lage det han ville og vi skulle bare spise til vi ble mett. Kan det finnes et bedre konsept enn dette? Champagnen kom uten oppfordring på bordet, noe som satte standarden for kvelden. Jeg er ingen racer på vinlister, men kjenner igjen noen viner etter hvert. Fks hadde de en flaske Romanee Conti til det som tilsvarer 120 000 kroner. Den stod vi over, men valgte en flaske Ca’Marcanda fra superprodusenten Gaja i Italia. I tillegg hadde vi vært vårt glass med sauvignon blanc fra Marlborough, New Zealand. Og så kom maten. Det første vi fikk var en lang, sprø nori-chips, som var surret med o-toro og pyntet med avokadokrem og sitrusmajones. På norsk kan man si at det var en fancy versjon av verdens beste tunfisksushi. Helt jævlig godt. Vi lo og nøt hver lille bit. Siden chef Zarzoza har hatt et lite opphold på restauranten i Chicago der jeg og jobbet, så var det gøy å se at han brukte inspirasjonen derfra i maten sin. Det var lite som minnet om et steakhouse i de neste rettene som inkluderte en avlang terning med dampet reke, popcornpuré og brunet smørpulver, andeleverrull med kiwipuré og pepperkakesmuler og kobebiff carpaccio. Sistnevnte ble servert lett brunet og tynnskåret, såkalt tataki. Den kom sammen med korianderskum, shi-take og yuzu buljong. Helt enormt godt. Min far kunne ikke forstå at det gikk an å sette sammen så gode smaker. Dette ble etterfulgt av grillet paprika med braisert oksebryst, estragonolje og et litt smakløst sennepsskum. Men vi var kjapp med å tilgi mangelen på smak i skummet da neste rett kom på bordet. Ett enkelt, men perfekt ristet kamskjell på pastinakkpuré. Denne ble servert i en skål som satt i en annen skål der det var lagt appelsinskall rundt. Dette var en som en hemmelig hilsen til meg, da det var direkte tatt fra en rett fra restauranten i Chicago. Servitørene kom så rundt med varmt, appelsinparfymert vann som ble helt i skålen under retten. Da ble bordet innhyllet i deilig appelsindamp som løftet retten noe enormt. ”Dette må dere gjøre på Jacobs!” kommanderte min far og til slutt måtte jeg si meg enig, om ikke annet for å få samtalen videre. Hvileretten kom i form av noe som lignet et speilegg, men viste seg å være en pasjonsfruktplomme og blomkålskum, krydret med svart pepper. Hovedretten, om man kan kalle den det, var enda mer kobekjøtt, men her som filet. Den var servert med rødbeter, auberginepuré og et slags pulver som bestod av oliven, fennikel og nøtter. Mens denne var på bordet kom kokken ut til bordet og slo av en prat med oss. Desserten var en slags sjokoladegele som var strukket som ett bånd over en lang tallerken og kom med hasselnøttis, nitrogenfryste bringebær og en deilig, sprø karamell. Alt i alt var det et av de bedre måltidene jeg har hatt noensinne og det samme kan jeg si for min far. Da den veldig entusiastiske servitøren kom med regningen kunne han med et stort smil fortelle at Chef Zarzoza spanderte maten! Vi var målløse. Vi betalte vinen og tipsen og takket kokken innstendig for alt. En helt fantastisk opplevelse. I et underbetalt og overarbeidet yrke er det greit å ha så æreskodekser som gjør at vi kokker tar vare på hverandre. Den type luksus kan i grunn ikke engang kjøpes for penger. Så om du noen gang lærer deg norsk og leser dette, Andrew, så takk skal du faen meg ha!

 

 

Omansk skilpadde og pakistansk geit

 

En av disse spiste vi. Gjett hvilken. Turen i går gikk tvers gjennom ørkenen til Oman, på kysten mot det indiske hav. I bagasjen hadde vi svømmeføtter, dykkermaske og snorkel og på cdspilleren stod italiensk trekkspilltango på repeat. Å kjøre gjennom ørkenen her er som å kjøre på månen. En ting er landskapet, som er veldig goldt, men en annen ting er de små butikkene langs veien. Midt i ingensteds er det bygget små ulands-”strip malls” som selger alt mellom himmel og jord. Midt i ørkenen kan du kjøpe nye felger, eller kanskje et nytt teppe til huset ditt. Om du vil, kan du svinge innom baljebutikken der de har et kjempeutvalg med baljer og kar i alle utforminger. Jeg kan se form meg at en husmor fra Dubai en dag kommer på at hun mangler en 125 liters balje og kjører en time østover i ørkenen for å finne akkurat den. Eller rettere sagt, sender en av hushjelpene fra Bangladesh for å gjøre det. Det hele har nesten en vill vest stemning, bare at det ikke er så vilt og definitivt mer øst enn vest. Etter to-tre timers kjøring, da iberegnet en særdeles lite vellykket sanddynekjøring, var vi på stranden der vi skulle snorkle. Vannet er så ubeskrivelig varmt og fiskene som svømmer rundt virker som om mennesker er det siste de skulle bekymret se for. Jeg liker å snorkle, da det er i vannet mine hundreognoe kilo virker mest grasiøse og jeg kan være aktiv uten å slite meg ut. I vannet der så vi hundrevis av spraglete akvariefisk, store blekkspruter og til og med en stor skilpadde. Jeg må innrømme at timene jeg har sløst på sofaen med programmer som ”when sharks attack” og ”predators og the deep” gjorde at jeg kikket rundt meg noen ekstra ganger for å prøve å se haien før den så meg. Heldigvis holdt den seg unna denne dagen. Etter halvannen time gikk vi i land igjen og satte kursen hjemover. På veien stoppet vi på et stort grønnsaksmarked der vi ble smilt nedlatende til da vi bare skulle ha to auberginer, tre chilier, to løk og så videre. Dette var tydeligvis et engrosmarked, men noen av selgerne så sitt snitt til å tjene en dirham eller to på oss uvitende europeere. På kjøpesenteret over gaten valgte vi et spinkelt geitekillinglår som så ut til å kunne passe til to. Vel hjemme ble dette lagt på grillen, stappet med hvitløk og innpakket i mint og koriander. Dette fikk følge med bakte poteter, baconsurret fiken, grillet aubergine, bakt løk og ananas. Jeg ser for meg denne pakistanske geiten kave rundt i solsvidde fjellområder i Pakistan, noe som kanskje gjorde at den var en del seigere enn det jeg er vant med hjemme. Men godt var det og sammen med en sørafrikansk pinot noir, så var det greit å spise hjemme en dag. Til dessert hadde vi et godt stykke Stilton og en flaske med Château Suduiraut -99. Kan vin være bedre enn dette? Det er garantert den beste sauternesen jeg noen gang har drukket. Heldigvis har vi halve flasken igjen.

 

 

 

 

Gordon Ramsey

 

Dagen i går var ganske innholdsløs. For ikke å sløse vekk dagen på sofaen, valgte jeg å ta turen til det kinesiske kjøpesenteret, Dragon Mart. Høres spennende ut, men er det ikke. Et kilometerlangt handlesenter formet som en buktende drage med hundrevis av små nipsbutikker. De selger mest sannsynlig alt som produseres i Kina, fra neonfargede ATVer til falske, persiske tepper. Det er sikkert bra å gå her om du vet hva du er ute etter, men jeg snudde etter noe hundre meter og dro av gårde til Outlet Mall. Det er et slags lagerutsalgskjøpesenter der man kan finne fine klær, sportsutstyr og annet krims krams. Jeg kjøpte meg masse undikker og en bukse. Så spennende var det. Så dro jeg hjem. Hele dagen gikk egentlig bare med på å vente på å få spise på det som regnes som Dubais beste restaurant, Verre. Vi hadde bord klokken syv og for å unngå å måtte låne en bukse nå og, så tok jeg på meg mine fineste klær. Taxien ut tok en evighet, da trafikken her er noe av det verste jeg har opplevd. Vel fremme ble vi ledsaget inn i en relativt beskjedent utsmykket restaurant på størrelse med det vi finner hjemme. Vi hadde forhåndsbestilt en syvretters meny og ba vinkelneren om å matche vin til hver rett. Maten var en demonstrasjon i klassisk fransk teknikk og perfekt utførelse. Det som manglet av mandagens overraskelsesmoment ble tatt igjen med upåklagelig håndverk. Jeg kan ikke si at jeg smakte noen nye smaker eller ble blåst overende, men kombinasjonen med vinen og vinkelnerens oppmerksomhet gjorde det til en god opplevelse. Min far og meg var kanskje litt matlei etter en kort uke der det eneste vi omtrent har gjort er å spise, noe som gjorde at kanskje var litt for blasert enn hva sunt er. Men mot slutten av måltidet, etter en fantastisk kamskjellrett og gode hovedretter, slo vinen inn og humøret var på topp. Vi avsluttet med grappa, gammel whisky og en lang prat med restaurantsjefen om hvordan det er å drive restaurant i Dubai. Ikke akkurat en walk in the park. Det viser seg at det bare er tre importører av matvarer i Dubai, noe som ikke akkurat avkrefter følelsen av at byen styres av en handelsmafia. I tillegg, så sa han at alt kjøtt som importeres hit må være halal, noe som gjør at det er seigere og kjipere enn vanlig. Ikke akkurat gode forutsetninger for å drive gourmetrestaurant. Vi dro etter hvert hjem og drakk noen øl før vi la oss.

 

Avkobling

 

Med mine siste to dager her nede, har jeg oppnådd det jeg satt av sted for å gjøre. Kjede meg. Hjemme i Bergen, så føler jeg aldri at jeg slapper helt av. Det er alltid noe med ene eller andre jobben, lite fri, ting jeg skulle ha gjort osv. Så da jeg bestemte meg for å dra ned hit, så var det utelukkende for å dra et sted jeg ikke kunne få gjort noe. Og får man ikke gjort noe, så kjeder man seg. Dagene har bestått av å tråkke litt rundt og sett på rikingene bruker penger, noe småkjipe måltid og tv. I tillegg så har jeg snorklet og svømt. Og det er det hele. Jeg vet ikke med deg, men når jeg kjeder meg, så sjekker jeg e-posten min. I dag har jeg sikkert sjekket den femti ganger. Så mye kjeder jeg meg. Alt har ikke bare vært dødsens i dag. Været ligger i overkant av tretti grader, noe som gjør det mulig å bevege seg ute. Derfor tok jeg en taxi til det som kanskje er Dubais eneste autentiske bydel, området rundt Dubai Creek. Her nede ligger gullmarkedet og kryddermarkedet, samt et par tusen små kiosker som selger alt mellom himmel og jord. Siden det er fredag i dag og kanskje folk har fri, så var det enormt med mennesker der. Ikke er det god spreding på alder, kjønn og etnisitet, slik man er vant til i en millionby, men det er nesten bare unge indiske menn. Som koser med hverandre. De går gjerne fire stykker sammen og holder hverandre kjærlig i hendene mens de snakker og ler. Jeg må gå utifra at det er en kulturell greie som sikkert stammer hjemmenifra, men det er lett å tenke at de må passe seg litt, ettersom homofili er strengt ulovlig her. Men tenk så fint om vi norske gutter kunne leiet hender og kost med hverandre på Torgalmenningen eller langs med Karl Johan. Da hadde det sikkert vært mindre vold om kveldene og de myke verdiene ville blomstret.

 

I morgen tidlig drar jeg hjem, og glad er jeg for det. Jeg har fått min dose med faux luksusliv og lengter hjem til lange arbeidsdager og vanlige biler. Jeg må innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet for å ha dratt ned hit som en slags hyttetur. I tider der vi prøver å være miljøbevist og snakker som karbonfotavtrykk, så liker jeg ikke å ha tatt del i en kultur som bruker så mye resurser som de gjør her nede. Jeg hørte på radioen at en gjennomsnittlig emerati bruker opptil fire ganger så mye energi som en gjennomsnittlig tysker. I det regnestykket så tviler jeg på man har skilt mellom en som er bosatt her (indere, pakistanere etc.) og de som har statsborgerskapet sitt herfra (20prosent av befolkingnen). Om de hadde gjort det, så hadde sikkert regnestykket vært enda verre. Men det er også ufattelig behagelig å være her. Det er milliardindustri i å få folk med penger til å ha det bra, og det virker. Så da er jeg vel en hykler da? Om ikke annet, så er jeg vel en avslappet hykler.

 

                                               

Christopher Haatuft

Dubai, 17. oktober 2008

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: